Hvor begynte det?

Antall tegnspråkarenaer der døve og hørselshemmede barn kan møtes og ha et naturlig språkmiljø har blitt redusert de siste tiårene. De statlige døveskolene er lagt ned, og det alternative tilbudet varierer etter hvilken landsdel du bor i. Vi har sett at barn og unge sliter som konsekvens: de har større psykososiale utfordringer, er mer ensomme og blir ikke tatt med på råd når det gjelder sitt utdanningsopplegg eller utdanningsløp (Kermit 2018*). Dette prosjektet har som mål å skape flere møteplasser der flest mulig aktører i døvesamfunnet samarbeider for å kunne gi barna og foreldrene et naturlig tegnspråkarena.

 

Norsk tegnspråk er et norsk minoritetsspråk som brukes av 20.000 døve, hørselshemmede og deres nettverk. Norsk tegnspråk er et gestuelt-visuelt språk. I språkmeldingen Mål og meining (St.meld.35 [2007-2008]) står det: “Det norske teiknspråket er også eit genuint norsk språk, ein del av den norske kulturarven og ikkje minst ein del av det språklege mangfaldet i landet som vi alle har ei særleg plikt til å ta vare på”. Vi leser også i meldingsdelen av Prop. 108L (2019-2020) Lov om språk (språklova) at “(h)øyrselshemma kan ha avgrensa høve til å lære talespråk, og har dei ikkje tilgang til teiknspråk, kan det ende med språkdeprivasjon. Språkdeprivasjon vil seie mangel på fullverdig språk… Språkdeprivasjon kan få alvorlege konsekvensar både for opplæring og sosialt liv og gjev i mange tilfelle psykiske plager” (side 75). Videre leser vi på samme side: “Det er ikkje ei ulempe for døve og høyrselshemma barn å lære teiknspråk. Tvert imot gjev det dei tilgang til fellesskapen av teiknspråklege og alle teiknspråklege arenaer”. Det er dermed viktig å sørge for at tegnspråklige får møte og bruke språket sitt sammen på arenaer der alt skjer på norsk tegnspråk (og ikke brukes tegnspråktolk).

​

* Kermit, P. (2018) Hørselshemmede barns og unges opplæringsmessige og sosiale vilkår i barnehage og skole. Kunnskapsoversikt over nyere nordisk forskning.